Ansvar

Se de rundt deg, inviter, spør, bry deg, slå av en prat..

Så viktig

Så betydningsfullt.

Men det kan også være så veldig vanskelig.

Det er stort fokus på det å være et raust og inkluderende medmenneske. La alle få skinne. Være fordomsfri og åpen. Forebygge at mørket tar for seg.

Vi må huske på først og fremst er å være raus med oss selv. La deg selv få skinne. Være deg selv. Det er ikke for alle å være åpne og inkluderende. Og det er ikke enkelt mennesket sitt ansvar å stoppe mørkets inntreden i samfunnet. Det må ikke gå så langt at vi tar innover oss alt ansvar og samvittighet for alt som oppstår.

Men vi må forebygge og gjøre så godt vi kan, og vi må starte med oss selv først. Gi deg selv tid og rom til å reflektere over ditt eget liv, din egen hverdag og verdier. Kanskje du ønsker å gjøre forandringer. Prioritere annerledes. Eller kanskje du er fornøyd med slik alt er nå. Du føler ro, at hverdagen er ditt valg og dine ønsker. Det viktigste er at du ikke går på autopilot, men har reflektert over den store muligheten og unike opplevelsen akkurat ditt liv er.
Det er for dyrebart til å ikke ta egne valg. Og hvis flere tør å gjøre det, så blir verden plutselig litt mer fargerik og det å være en påfugl er ikke så farlig.

Pust!

Jeg må jo bare skrive ned mine små tips som hjelper meg. Stress er en stor utløsende faktor her for at ting skal bli værre... Jeg har vært kjempegod på å stresse, nærmest mastergrad i stress! Og kan det fortsatt.. Men nå klarer jeg å minne meg selv på å puste, puste godt og dypt. Stoppe opp og trekke puste, lukke øynene og senke skuldrene. Prøv selv. 

Dette går slettes ikke automatisk og jeg må minne meg selv på det mange ganger. Pusten er så viktig og så enkel å gjøre noe med. Fyll kroppen med ny, frisk luft - åpne øynene og se rundt deg på ny. Ha en fin dag <3

Det er sånn livet ditt er nå

 Det er mange som sliter, det er mange som er i en vanskelig situasjon. Å ha en utfordring som ingen kan helbrede, som ingen vet svaret på er vanskelig nok i seg selv. Å gå i uvisse om hvordan kontoen ser ut om et år gjør noe med deg. Å ikke komme noen vei, føle at det bare går nedover, man kaver rundt i en synkegjørme - tankene blir ikke lyse og gode av det. Jeg har vært på tur dit selv, mange, mange ganger. Og kommer sikkert til å ta turen igjen. Men hva er da trikset for å ikke bli værende der?

Det er så vanskelig noen ganger å se de små hverdagsgledene man tross alt har. Og det hjelper ikke så mye å bare prøve å tenke på det heller. Men, jeg har funnet noen små ting som hjelper meg på vei. Opp og frem! Ikke så høyt og langt som jeg innerst inne vil, men høyt nok og langt nok til at hverdagen blir helt ok - til og med ganske så bra innimellom.

For det er sånn livet mitt er nå, og jeg må bare gjøre det beste ut av det. 

Opp og ned

Opp og nedturer

Vil så gjerne , ønsker så mye

Klarer ikke, kroppen nekter, nedtur nok en gang

Savn, lengsel

Sorg, sinne, tårer

Ro, senker skuldre

Takknemlighet, kjærlighet

Tid, små hverdagsgleder

Smil, latter, varme

Opp og ned

Hverdagen med kronisk sykdom

Fylt med håp, men også sorg

Drømmer, men også realitet 

Evig optimist...

Gode, rolige sommerdager har gitt ny energi og dermed ny optimisme og håp.

Utfordrer meg selv og har satt meg flere mål for høsten.

For som nevnt tidligere, jeg klarer ikke å slå meg til ro med at jeg ikke skal kunne være en del av et samfunn utenfor de fire veggene her hjemme. Og da noe mer enn en skogstur, cafe og venninne treff..

Det blir mye jobb.

Og da mener jeg ikke en "vanlig" jobb 8-16.

Men jobb med meg selv, klare å holde driven og positiviteten oppe. Og ikke synke ned i gjørma når det er fysisk tunge dager. 

For meg er det viktig å ha noe å se frem til og det har jeg nå. 

Med både glede og litt gru..

Mange planer, håp og drømmer!

Måtte det bare vare vinteren igjennom.. ;-)

Realitet

Ønsket, håpet og drømmene er store.

Sittende i god stolen, ligge i senga og tenke og planlegge.. DA kan jeg klare alt! På en god dag.

Glemt er begrensingene, lysten og drømmene tar all plass..

I noen minutter.

Så må jeg bare bite i det sure eplet og innse at noen 100% utdanning eller jobb kommer jeg ikke til å klare nå. Kanskje aldri.

Men litt vil jeg og skal jeg klare.

Litt er bedre enn ingenting.

Om det så er en time i uka.

MEN, hvem har brukt for meg en time eller to halve dager i uka. Kanskje mer eller mindre, alt etter "vær og føre"

Hvem vil vel ansette noen med så lite kapasitet..?

Med tilrettelagte dager og oppgaver, kanskje hjemmefra for å øke antall timer..Og betale meg for det. 

Nei,ikke vet jeg.

Viljen og lysten er der så sterkt. 

Mulighetene ser jeg ikke nå.

Prøver å tenke ut noe som er realistisk, det stopper opp.. 

Hm... Den må det jobbes med i hvert fall..

Fremover

Det er umulig for meg å godta og bare tenke at ja sånn er det bare.. Å være nesten helt fraværende fra alt sosialt liv, å ikke bidra med noe i arbeidslivet og å bare eksistere i min egen boble - nei, jeg kan ikke si det er greit. Jeg har behov for å bidra med noe, bruke meg og mine evner til noe mer. Det er et stort savn.

Lenge har det å kunne se et lys i tunnelen vært like fraværende. Kanskje bare må jeg godta at jeg ikke skal bidra utenfor husets fire vegger - og akkurat her og nå er det mer enn nok. Skitne gulv, hauger med klær, mye tid i horisontalen, lite tid på sosiale tilstelninger.. Ungene kommer først akkurat nå. Den tida får vi ikke tilbake, og den skal være så god som mulig ut i fra situasjonen. Det betyr ikke at jeg har kunnet være med de på turer, treninger, besøk osv osv. Bare ha litt overskudd noen timer om ettermiddagen til å være sammen uten å være dårlig, det har vært målet og fokuset.

Men, jeg må ha en plan, et håp, drømmer.

Om noen få år er ungene store, kanskje skuldrene kan senkes litt mer på enkelte områder og det blir mulig for meg å bruke litt av den lille energien på noe annet. 

For jeg nekter! Jeg vil ikke bare suse rundt i min egen verden med te i godstolen, strikking og egen fokus resten av livet. Jeg vil mer.

Alt blir bra tilslutt, og er det ikke bra - er det ikke slutten.