Det er umulig for meg å godta og bare tenke at ja sånn er det bare.. Å være nesten helt fraværende fra alt sosialt liv, å ikke bidra med noe i arbeidslivet og å bare eksistere i min egen boble - nei, jeg kan ikke si det er greit. Jeg har behov for å bidra med noe, bruke meg og mine evner til noe mer. Det er et stort savn.
Lenge har det å kunne se et lys i tunnelen vært like fraværende. Kanskje bare må jeg godta at jeg ikke skal bidra utenfor husets fire vegger - og akkurat her og nå er det mer enn nok. Skitne gulv, hauger med klær, mye tid i horisontalen, lite tid på sosiale tilstelninger.. Ungene kommer først akkurat nå. Den tida får vi ikke tilbake, og den skal være så god som mulig ut i fra situasjonen. Det betyr ikke at jeg har kunnet være med de på turer, treninger, besøk osv osv. Bare ha litt overskudd noen timer om ettermiddagen til å være sammen uten å være dårlig, det har vært målet og fokuset.
Men, jeg må ha en plan, et håp, drømmer.
Om noen få år er ungene store, kanskje skuldrene kan senkes litt mer på enkelte områder og det blir mulig for meg å bruke litt av den lille energien på noe annet.
For jeg nekter! Jeg vil ikke bare suse rundt i min egen verden med te i godstolen, strikking og egen fokus resten av livet. Jeg vil mer.
Alt blir bra tilslutt, og er det ikke bra - er det ikke slutten.
