Enklere sagt enn gjort..

..å takle hverdagens utfordringer. Det er opp og nedturer om hverandre,noen større og noen mindre. En uforutsigbar berg og dalbane. Å holde hodet over vannet når man synes det er som vanskeligst er søren meg litt av en jobb. Å våkne og kjenne at alt er så tung og trist, å kjenne at man er så langt unna den hverdagen man har sett for seg, å kjenne at man slettes ikke strekker til der man burde og der man ønsker.

Så begynner man å prøve, prøve se de glimtene, være takknemlig for de små og store tingene man har i hverdagen, barna, kjæresten, tak over hodet og mat på bordet, solskinn ute, varme inne... Noen ganger hjelper det, og hverdagen blir med ett bedre, man flyter med og finner ro.

 De andre gangene det ikke hjelper er så vanskelige og tunge, hvorfor finner jeg ikke gleden og takknemligheten? Bare tristhet og uro. Stiller jeg for høye krav, stiller samfunnet for høye krav? Eller er det håpet, ønsket og viljen til å kunne bidra, delta og takle hverdagen som "alle" andre som er så sterkt, at man føler seg så ubrukelig og betydningsløs når det ikke er slik..?

Ikke vet jeg, men jeg vet at å falle utenfor, slite med den fysiske helsa og ikke kunne stå på slik man ønsker er kjempetøft psykisk. Det er den største og vanskeligste jobben jeg noen gang har hatt. Men jeg vil ikke gi opp, jeg må finne min vei. En vei som jeg klarer å følge i mitt tempo, men også har betydning og bidrar med noe der ute. Jeg vil alltid ha håpet og drømmen. Kanskje vil det bare bli med det, men jeg gir den aldri opp. Det første jeg må slutte med er nok å være min verste fiende og kritiker..Enklere sagt enn gjort..